Jeg heter Astrid Führer Iversen og er leder i husstyret til IF Kilkameratene. Har vært gift med Helge Iversen i en mannsalder, har to barn som begge har vært med i skigruppa, har seks barnebarn og kun en av dem driver med idrett (håndball).

Siden 1973 har jeg jobbet på fødeavdelingen i Harstad som også innebærer assistering under fødsler. I løpet av 47 år har jeg ønsket mange barn velkommen til verden når de ble født og jeg har skiftet bleier på mange i Kilkam, både aktive utøvere, trenere og styremedlemmer.

Selv om jeg i dag er pensjonist, jobber jeg fortsatt i en liten stillingsbrøk der.

Man kan ikke slutte med det man trives med.

 

Opprinnelig kommer jeg fra Berlin, forvilla meg til Kilbotn i 1974 og har ikke angret en dag på dette valget. Jeg er ikke født med ”ski på bena” og det har ikke alltid vært mitt rette element. Skiføret i Berlin var ikke så veldig mye å skryte av. Lærte ikke å gå på ski før jeg kom hit i voksen alder og Helge lurte meg med på lange, nesten uoverkommelige turer. Noe han har fortsatt med frem til i dag. Setter i dag pris på denne aktiviteten og ser frem til å bli lurt med på mange lange turer når ny sesong starter.

Innendørs er det strikkepinnene som brukes flittig, det er min store hobby og det nyter hele familien godt av.

 

IF Kilkameratene hadde jeg ikke mye med å gjøre før mine barn begynte å gå på ski. Men Kilkam hørte liksom med til ”bygda” og Helge var mye med og hjalp til når det trengtes. Han var medlem i klubben, spilte fotball i perioder og gikk mye på ski.  Jeg ble medlem etter hvert uten å være aktiv i noen idrett, men stilte gjerne opp på arrangementer.

 

I 1992 (trodde det var 1990) ble jeg ”lurt” inn i styret til skigruppa som kasserer. Det var Helge som var medlem i valgkomiteen for skigruppa som klarte å overtale meg til å ta vervet. Han var trener i skigruppa og jeg syntes egentlig vi stilte nok opp for Kilkam. Men jeg lot meg overtale og ble kasserer i skigruppa. Det ble mer jobbing enn jeg hadde regnet med for å få økonomien på plass. Men det gikk bra og jeg trivdes med det.

 

 

Etter 2 ½ år i 1995 ble jeg spurt om jeg kunne overta som leder i skigruppa.  Jeg sa ja til å overta dette vervet og en annen overtok kassererfunksjonen. Selv om mine barn sluttet å gå aktiv på ski fortsatte jeg som leder fram til år 2000.

Selv om jeg sluttet i skigruppa syntes jeg fortsatt det var givende å være med i idrettslaget. Jeg viste det var viktig å ta vare på klubbhuset som er en viktig del av laget. Dermed sa jeg ja til å være med i husstyret i år 2000. Siden det har jeg vært med der.

Jeg syntes jeg har tid til det og trives i fellesskapet. Det er jo nå man har tid. Både for kropp og sjel er det bra å være aktiv og jeg savner flere i ”besteforeldregenerasjon” som sikkert også har tid og anledning til å stille opp og  kan gjøre en innsats for laget.

 

På den tiden som jeg var med i styret i Skigruppa hadde Kilkam en annen organisasjonsmodell enn det de har i dag. Laget var delt opp i flere grupper og bestå av:

Hovedlaget

Husstyret

Skigruppa

Fotballgruppa

Og alle prøvde å få inn penger gjennom sponsorreklamer, dugnader, reklame. Det ble ofte vanskelig når alle grupper banka på hos bedrifter for å få støtte. Ikke så veldig populær når skigruppa kom den ene dagen og fotballgruppa den andre dagen. Det var heller ikke så enkelt å få alle verv i lagene besatt. I tillegg gjorde de det mer komplisert for ungene som ønsket både å gå på ski og spille fotball. Denne organisasjonsmodellen ble forandret i 2010.

Etter å ha vært med i laget i så mange år så tror jeg dagens organisasjonsmodell er best. Men det krever da at det er et godt samarbeid.

 

Jeg mener å drive et idrettslag er en viktig samfunnsoppgave. Det er bra for barn å være med på aktiviteter og dugnader er en del av den sosiale samhørighet både for foreldre og barna. For de som er tilflytta er dette en viktig arena for å bli kjent med andre mennesker.

 

Å engasjere seg i et lag eller forening er en lærdom for livet.

Man blir kjent med mange flotte mennesker.

Det er en helt unik mulighet til å utvikle seg.

Det å gjøre noe for andre, gjør noe med deg selv.

Frivillighet gir mening i hverdagen og en følelse av å være med på noe viktig uten å få lønn eller betaling.

Har du noe du vil skrive om? Kontakt oss!