Gjesteskribent? Er ikke det å stille seg i solen på en åpen plass? Føler meg tryggere i skyggen, men tar utfordringen. De fleste i Kilkam født før 1980 kjenner meg, så her gjelder det å trå varsomt.
Først litt om den som skriver: Er en ekte Kilbotning med forfedre på begge sider oppvokst i Kilbotn. Er til og med født hjemme i stua på Andsletten, sist i febr. 1951.
Vokste opp i en trygg og god familie. Altså en helt vanlig familie på landet. Vi måtte ta del i alt arbeid ved vårt beskjedne gårdsbruk. Noen lørdager ble man vekt for å være med på havet å dra garn, selv om man nettopp var kommet hjem. Måtte også innom besteforeldre å ta et tak. Storebror Jan Roald for rett på skoleskip da Framhaldsskolen var fullført -som svært vanlig var. Nr to, han Tormod, var en arbeidskraum, så yngstemann var mest som håndtlanger å regne. En gang kom jeg på slåttemarka med reiseradioen og musikk fra 9-timen — et par timer etter de andre. Da sa pappa: «Du Marvin, du er ikke noe arbeidsmann». Jeg tolket det på beste måte. Jeg måtte for framtiden finne et mer tilpasset yrke. Tok handelsskolen for å overta driften av Kisam etter en smålei Asbjørn Pedersen. Tok så sommerjobb på Samvirkelaget i Skolegaten. Aldri i livet at jeg skulle ha noe med plagsomme kjærringer og småtyva å gjøre. Det bar til Tromsø Yrkesskole der jeg lærte å tegne hus. Det har jeg holdt på med hele arbeidslivet -med unntak av fire år som vaktmester på «Kurbadet» i Tromsø. Det har det vart litt vitsing om i etterkant.
Ble gift med ei Tromsøfrøken som jeg nesten tvang til Kilbotn, patriot som jeg var. Etter 10 år bar til Tromsø for godt. Nu har jeg bodd lengre i Tromsø enn i Kilbotn, men det er Kilbotning jeg er, fortsatt. Har tre barn og fire barnebarn. Heldigvis kom min datter m familie til Tromsø fra Oslo. De overtok slektsgården i Tromsdalen, og vi flytta inn i ny, lettstelt leilighet i nabolaget. Har fortsatt familie i Oslo, så det blir en del farting sør likevel. Nok om det.
Idrettslaget var vårt andre hjem for mange gutter fra Kilbotn. Det var noen slengere med fra gårdene t.o.m. Breivika, men det ble for mye styr for dem å få med seg alt.
Ser vi bort fra noen skøyere som stilte utrent opp i et skirenn, så var det ingen jenter som hadde noe opplegg i laget. Det var bare slik den gang.
Harry Roald Jørgensen fikk det tvilsomme oppdrag å få med et småguttelag i serien. Selvfølgelig ble det litt trening på idrettsplassen, men vi lekte oss mest på div. åpne plasser rundt på gården. Det gikk mest på «utkonking». Første året ble et mareritt. Vi tapte 15-0 mot HIL -på heimebane. Vi nektet å dra på returoppgjøret på Harstad stadion. Den sesongen skåret vi ett mål. Lars Karlsen fikk den æren. Vår fattige trøst var at vårt juniorlag hadde tapt 16-0 mot HIL året før.
Voksenlaget gjorde det jevnt godt. Jeg fikk noen innhopp der etter hvert, men da var det nok krise i spillerstallen. Min plass var ytterst på reservebenken, ofte med bare halve ræva innpå. Innså at jeg ikke var noe tallent, og bakka ut som 18-åring. Men det var noe som hette fotballturnering. Da nyttet det ikke om man kom i festantrekk. Manglet det folk ( noe det ofte gjorde på søndagene) ble man påkledd med tilgjengelig utstyr og sendt utpå. Manglet likevel mange kamper for å oppnå «gullklokka».
Det gikk litt bedre i langrenn, skjønt utstyret var mangelfullt. Både jeg og skien trivdes i tørt føre på hjemmebane. Første gang jeg skulle representere laget utenbygds ble det regnvær. Det tålte ikke mine ski. Ble nest sist i klassen (på Flesnes), kom hjem og satte meg på en stol innenfor døra med gråten i halsen. Pappa trøsta meg med: «Har sagt det før, slutt med det der tøvet».
Det er i grunnen merkelig at vi tre brødre har vært så engasjert i Kilkam med den oppbakkinga. Vi hadde imidlertid ei morside. Der var det to sportsidioter, nemlig Trygve og Sigurd Torbergsen. Har snart gått turrenn i 50 år, men det er bare foran tv-en med vintersport at jeg fortjener den tittelen.
Så til det viktigste. Opp gjennom tidende har vi hatt så mange arbeidsvillige i styrene og ellers i staben. Det er disse vi må være takknemlig for, både vi fra gammeltida og nåtidens unge.
For meg var Otto Iversen den viktigste personen utenom familien og skolen. Han hadde som ungkar bedre tid enn mange på ettermiddagene og i helgene, men du verden som han sto på for å få ting til å fungere. Han kunne ha 4 – 5 verv i laget samtidig. Han fikk etter hvert både ei høyre- og venstrehand i Leonard Jenssen og Magne Iversen som kom inn med stor tyngde. Otto er den siste æresmedlem i laget, og det har han virkelig fortjent. Litt artig å tenke på at han Otto var i vennegjengen til vår foreldregenerasjon, og han var også selvskreven i vår vennegjeng når vi fikk noen år på oss. Vi har hatt så mye artig sammen.
Det kom nye tider. Fremmede folk flytta til området og kom inn i styre og stell. Hvordan skulle det gå med vårt kjære Kilkam? Hva ser vi? Det har gått så fint. Jeg er så begeistra for ledelsen som er nå, og hva de har fått til. Håper de orker noen år til.
Er stolt over at mine brødre har vært med i ledelsen av laget lenge. Selv hadde jeg gleden av å bidra da Kilkamhuset skulle bygges. Det var nødvendig for laget å ha et slikt hus om vi skulle få noe til videre. Sannelig har vi hatt glede av det. Før hadde laget en flakkende tilværelse ang. møter, innbringende småtilstellninger og årsfester. Nevner «Bedehuset» i Kilbotn, 2. etg. på Samvirkelaget, div. kantiner og restauranter i byen og på «Vaskeriet» i Kilbotn, og ikke minst på Kila skole.
Er det noe jeg savner her på min utpost i Tromsø? Skulle ønske at jeg i H.T kunne lese om Kilkams seniorlag i fotall. På skifronten har det lenge vært tynt med Kilkam på resultatlistene. I mange år hadde vi flest deltakere i Hinnøyløpet f.eks. Hadde beste 3-mannslag m.m. Hadde alltid stafettlag i seniorklassen. Ting går opp og ned, så vi kan leve i håpet. Dette er ingen klage. Det er mye som funker godt og som dere sikkert er stolte av -og jeg med. Det er en glede fortsatt å være medlem. Laget er vel like viktig for ungene nå som det var for oss?
«Lenge leve Kilkameratene»!
Takk for oppmerksomheten!
Beste hilsen fra Marvin Johnsen