Kilkams 80-års jubileum 23. sept 2018

Idrettslaget = IL Fremad

Vi feirer altså at idrettslaget vårt er 80 år denne høsten. Men det var ikke Kilkam som ble startet i 1938, men Idrettsforeningen Fremad. 

Kassaboken for Fremad har vi her på huset. I 1939-40 hadde idrettslaget 19 medlemmer. Disse betalte 75 øre i årspremie. Medlemstallet økte sakte men sikkert og premien gikk opp til 1 kr fra 1942 og 2 kr fra 1946. Det finnes navneliste over alle som gikk spesielt langrenn, hvem som var med på spesielt hopp og hvem som konkurrerte i kombinert. 

Idrettslaget Fremad hadde ingen egen fotballbane. De spilte på «Hartløfsletta» (lokalt kalt «Litjesletta»). Under krigen, i 1942, fant man ut at det var mulig å lage en fotballbane lenger inne i utmarka, altså der dagens bane ligger. Det var ingen vei dit, og lastebilen med grus måtte delvis kjøre på planker man la foran den på myra. Etter mye dugnadsarbeid kunne banen tas i bruk til første fotballkamp St.Hansaften 1945. 

I 1947 søkte man om å få idrettslaget Fremad registrert i Idrettsforbundet, men de fikk tilbakemelding om at det allerede fantes et IL Fremad i Lillehammer. De måtte finne på nytt navn og landet på IF Kilkameratene, og det ble godkjent av Idrettsforbundet.

Idrettslaget = IF Kilkameratene

Man hadde altså en fotballbane og et seniorlag i fotball på slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet. Mikal Myrland har skrevet om Kilkam i boka «Skaret» som kom ut i sommer. Han har med egne erfaringer om idretten i Kilkam og har også intervjuet flere av de nålevende som var aktive i idrettsmiljøet.  

Seniorlaget var med i fotballkretsens serie- og kampoppsett med ukentlige kamper på heime- og bortebane. De hevdet seg tålig bra i 5. divisjon, men vant sjelden sin avdeling. Det fine var at det ble skapt et idrettsmiljø hvor også de unge som vokste til, fikk lyst til å delta.

Etter hvert ble det så mange ungdommer med på treningene at de fikk lyst til å danne eget juniorlag. Drakter hadde laget ikke råd til, så de måtte ta eget utstyr, men mest mulig felles farge på overdelen. Protokoller jeg har lest fra den tiden viser at kjøp av drakter til juniorlaget sto på sakslista i flere år, uten at man så seg råd til å kjøpe inn.

Mikal Myrland skriver at ungdommene etter hvert fant at de måtte gjøre noe sjøl. Det ble starta ei ungdomsavdeling 23 mai 1955 og de gjennomførte sitt første årsmøte 18. januar 1956. Da ble det valgt et styre på 4 medlemmer med Andreas Bergland som formann og Olav Aspaker som kasserer. 

Den første kassaboka viser at ungdommene jobbet aktivt med å skaffe penger. De arrangerte fest i juni 1955 som ga kr. 187,92. De kjøpte inn luftgevær for 131 kr og hadde ny fest i oktober samme år (overskudd 261 kr). De kostet fotballtur til Kongsvik (40 kroner). 

Idrettslaget hadde ikke klubbhus og forsamlingshuset «Saron» i Kilbotn var mye brukt som samlingssted og som utgangspunkt for arrangementer. Der ble det holdt skytekonkurranser, orienteringsløp, pilkasting, ballkast, åresalg, loddsalg og bevertning. Alt hadde som formål å få inn penger.

Pengene ble brukt til deltakelse i langrenn og hoppkonkurranser i kretsen og av og til helt til Narvik og Sjomen-området. Pengene dekka kun reiseutgifter og startkontingent. Mat og drikke måtte deltakerne dekke sjøl.

IF Kilkam hadde et godt hoppmiljø, skriver Mikal Myrland. Han forteller om hoppbakker rundt omkring Kilbotn og Oldra. Bakkene måtte guttene preparere sjøl før konkurransene. Noen ble gode nok til å konkurrere utenbygds. Kilkam hadde hoppere med både i Kveldteigen, i Fagerlia (Seljestad), i Surnåsen (Kvæfjord), i Ervika, Sørvikmark og Skjomen (Ofoten).

Som regel kom hopperne heim med pokaler.

Også langrenn hadde god framgang i 1950- og -60-åra. Det var selvsagt ingen oppkjørte løyper. Det måtte skiløperne gå opp sjøl, både før trening og før konkurranser. Mikal Myrland forteller at de i 1960 (eller -61) arrangerte kretsmesterskap over 30 km på ski. Samlingsplass var «Saron» mens løypa (2×15 km) starta på Øversletten i Kilbotn. 

To uker før konkurransen startet noen fra løypekomiteen å gå opp sporet. To andre gjenger gikk opp spor for stavfestet. Dette tråkket de opp jevnlig helt til løpsdato og da var løypa fast og stavfestet helt OK. Dusj var det ikke på «Saron» men det løste de med å varme vann og dele ut vaskefat. Som ekstraservice kunne løperne bli vaska på ryggen med såpe og klut.

IF Kilkam har hatt mange gode skiløpere, men var altså også tidlig flink til å arrangere skirenn.

Fotball: 

I sommerhalvåret var hovedaktiviteten fotball. Mange av de samme personene var aktiv i både sommeridretter og vinteridretter. Jeg har funnet et brev fra Hans Peder Pedersen som var født og hadde sin oppvekst og ungdomstid i Kilbotn, men som nå bor i Sifjord på Senja. 

Han fant ei gammel kassabok fra 1955 under opprydding i farens gamle fjøs. Boka vekket gamle minner om ei tid uten de store investeringer men preget av nøkternhet og stor grad av egeninnsats. Dette la ingen demper på aktivitetene, men heller et sterkt samhold og klubbstolthet. De hadde ikke råd til å kjøpe drakter, men måtte sjøl ordne utstyr i klubbfargene. Lyseblå trøye, hvit bukse og leggiser i mørkeblått med nedbrett i hvite og blå tverrstriper. De tok det de hadde hjemme, sjøl brukte han ei utrangert finskjorte i blått. Han husker de ble mobbet for draktene, særlig på Harstad stadion, men det tok de ikke så nøye.

Hans Peder skriver:

«Jeg minnes en bestemt sykkeltur til bortekamp i Medkila. Vi brukte å skifte et bestemt sted borte i skogen på øver- og sørsida av banen. Mens vi spilte la vi merke til en kuflokk som oppholdt seg i området der klærne lå. Overraskelsen og forbannelsen var stor da vi i pausen oppdaget at kyrne var i ferd med å ete opp klærne våre. Mye var allerede havnet i kumagene, klar til ørting, og noe trakk de ut av kyrne mens de var i ferd med å ete «godsakene». Jeg husker særlig et belte som nesten var forsvunnet i fordøyelsessystemet. De klærne vi berget på den måten hadde ei heslig grønnfarge og var kliss våte. Det var mange halvnakne fotballspillere som sykla heim til Kila og Kilbotn den kvelden.» Med de mange ungdommene som etter hvert ble gode nok til å bli med på fotballtrening med de voksne, ble det mer effektiv trening. De var mange nok til at to lag kunne spille mot hverandre. Laget blei bedre og ble kretsmestere i 1965 og -67. De rykka altså opp fra 5. til 4. divisjon i -65, men rykka ned igjen året etter. Så opp igjen i -67 og ned i 5. div i -68. Deretter ble det 5. divisjon som var det mest riktige nivået for klubbens seniorlag. 

Klubbhus:

Etter sammenslåingen av Sandtorg, Trondenes og Harstad kommuner til én kommune, ble kommunehuset til Sandtorg stående ubrukt. Dette lå i byskillet og skulle rives og fjernes. Kilkam fikk tilbud om å få huset vederlagsfritt om de påtok seg jobben. Ivrige lagsmedlemma brukte en vår/sommer i 1961 og tømmeret i veggene ble lagra ved en sommerfjøs 200 meter inn i  Kilkamveien. Der blei materialene liggende utildekket alt for lenge og tapte sin verdi som gode bygningsmaterialer. 

I forbindelse med Kilkams første fotballturnering i august 1965, var det noen som så en mulighet til å kunne anvende de beste materialene til å bygge danseplatting sør for fotballbanen. Der ble det også satt opp et utedo og kiosk. 

Fotballturneringa blei en suksess økonomisk, skriver Mikal Myrland i sin bok. På lørdag gikk kiosksalget så strålende at han og kjæresten Jorunn fant å måtte overnatte i kiosken for å passe på varelageret og pengene.

Men klubbhus kom det jo også etter hvert, dog ikke før i juni 1987. Den jobben som da ble gjort av lagets medlemmer, var formidabel. Tomtearbeidene startet 4. mai 1986 og huset ble offisielt innviet i juni 1987. Utrolige 8000 dugnadstimer ble utført. Prislapp = 2,5 mill.

Dugnadsarbeid har igrunnen vært fellesnevner for det meste av det som har skjedd i Kilkam-regi. Den første lysløypa som gikk fra Kila skole via Olderlian til Kilbotn ble i sin helhet bygd på dugnad på 1970-tallet. Det ble en nedtur at store deler av løypa ble berørt av utbygginga av ny riksvei ovafor Kilbotn. Løypa måtte rives og en ivrig og engasjert ungdomsgjeng gikk i gang med bygginga av ny lysløype slik vi kjenner den i dag. Utrolig mye arbeid ble lagt ned og noe av løypa ble senere utgangspunktet for skiarena og langrennsstadion hvor det nå arrangeres nasjonale skirenn.

Utviklinga av alle idrettsanleggene Kilkam har foretatt de siste 30 år, blir sikkert andre å si noe om. Man finner også oversikt over dette på Kilkam.no. Det jeg kan tilføye er at IF Kilkam har hatt og har fortsatt driftige tillitsvalgte som har ideer og ståpåvilje til å legge til rette for at dagens ungdom skal få lyst til å drive med idrett. Det har kostet utrolig mye arbeid og penger å få anlegget slik det er i dag. Kanskje blir det fotballhall her også?

Jeg ønsker lykke til med jubileet og klubbarbeidet i årene som kommer. Jeg håper det fortsatt blir slik at man representerer idrettslaget med stolthet.

23. sept. 2018        Edm.